Kristoffer's blogg frå Kenya

Det merkes at vi har vært lenge i Kenya. Nå har Henrik og Kjartan kastet seg på siste motebølgen, rastafletter, men på et noe uvanlig sted... Så gjeder det bare å se om de tørr ha armhulepryden til vi kommer hjem...

Kjartans vakre armhule..

Kjartan er veldig, veldig skilen..

Henrik gleder seg til å vise sin kjære Kari flettene sine..

Vakkert...

hmmmmm...

De siste 3 ukene har vi vært på tur, igjen, og denne gangen har vi vært på Voi og i Mombasa.. Fellesnevneren for disse stedene må være at det er særdeles varmt begge plassene, og ikke minst utrolig mye hyggelige og dyktige mennesker. Vi har reist uten følge fra norske misjonærer, og sett bort i fra litt "african time", har det vært en utelukkende positiv opplevelse.

Av flere grunner kan mye av det vi har opplevd på kysten ikke blogges om på nett. Men en dag var vi på et sted kalt Wema, og det er absolutt verdt litt oppmerksomhet.

På Wema har det i mange år blitt drevet misjonsvirksomhet. Nå har misjonærene dratt, men arbeidet er fremdeles oppegående. Som så mange andre steder i Kenya finnes mange barn som har mistet foreldrene sine pga. hiv/aids, eller at foreldrene ikke er i stand til å ta seg av sine egne barn pga. av alkohol ol. Men på Wema finnes et håp for slike barn, for her drives et flott barnehjem! Husene som barna bodde i var rene, med skikkelige senger og innlagt vann.  Det var en utrolig positiv opplevelse å treffe barna og ikke minst de som passet på barna. 

Under kommer noen bilder fra Wema:

Tror Henrik kunne tenkt seg å ta med hu her til Norge... 

 
Boys are boys..

 

Bitte litt skeptisk til kamera.

Noen ganger, i møte med nye kulturer, kan fenomenet kultursjokk inntreffe. Under illustreres et klassisk sympton på denne tilstanden:

Men etter en stund går det som regel litt bedre...

Vi spiser frokost, og drikker en kopp med chai. Chai er te, med mye sukker og melk. Etter hvert som vi blir ferdige, takker vi for maten og kjører på til kirkekontoret hvor vi skal hente en kar som skal være med oss ut å vise film. En liten misforståelse har skjedd, for her står frokosten og venter på oss. Smaken av chai er fremdeles tilstedeværende, så et måltid frister ikke. Men det hjelper så lite, og vi setter oss lydig til bords. Med litt viljestyrke spiser vi litt, og kveler koppen med chai.

Vi spøker litt med at de ikke er ofte vi spiser to frokoster i løpet av en time, før vi hopper i bilen og kjører ned til landsbyen for å hilse på kona til en bekjent av Marit og Leif. Hun blir overlykkelig av å få besøk og inviterer oss inn i jordhytta si, og før vi har satt oss ned kommer hun med kopper. Leif prøver høflig å forklare situasjonen, men hun bare ler. Ti minutter siden er en lefse med chapati og dagens tredje kopp med chai unnagjort.

 Vi smiler og takker for maten, og kjører videre mot Gorimba, der vi skal vise film samme kveld. Etter 20 minutter stopper vi får å plukke opp en av evangelistene som skal være med oss. Han synes nok det er stas med norske ungdommer, for han insisterer på at vi skal se huset hans, og treffe kona hans. Hyggelig det tenker vi, men frykter baktanken og det med rette. For få minutter senere er vi plassert på krakker rundt et lite bord i en middels stor jordhytte, med chai koppen foran oss. Og selvsagt chapati. Mye kan sies om hva jeg tenkte når jeg drakk den koppen med chai, men det skal forbli usagt.

Fire frokoster på to og en halv time er ny rekord for meg, og jeg er nå offisielt møkk lei chai.

Ingunn på vei ut fra frokost nr. 3

På vei ut i bushen for å vise film og evangelisere.

Avreise Kenya en tidlig oktober morgen..

Første gudstjeneste i Nairobi.

Et resultat av fjorårets uroligheter i Kenya.

Skolebesøk i Kawangware slummen. Fotball=Suksess!

På veg ned vegen fra Sekerr. Bratt.

"Kor e di unådde?!"

Boksalg på et marked i Rorok, Chesta.

 Evangelisering på markedet i Rorok. En stor opplevelse med mye folk, og ekstrem varme... Jostein har funnet seg et bord for å bli litt høyere. Når Jostein snakker har alle ørene på stilk!

En fisker vi traff på Lake Baringo. Sjøen er foresten full av krokodiller og flodhester.

Etter at "oss gutta" hadde tatt oppvasken og vasket huset i Kapenguria reiste vi på....? (Not).. Rettelse, mens oppvasken ble tatt reiste vi på oppdagelsetur med motorsykler rundt i Makutano.. 

Disse over snittet glade ungene traff vi da var ute og skulle drive gateevangelisering på et sted kalt Motuoa(?). Uheldigvis, eller heldigvis, var det allerede en annen kirke som hadde rigget seg til på "vår" markedsplass. Så det ble fotball istedenfor.

Etter gudstjeneste håndhilser hele forsamlingen utenfor kirka, før de synger en sang og går hver til sitt. Bilde er fra Chesta, like utenfor misjonsstasjonen.

På vei ned fra fjellet Kogh som vi besteg da vi var i Chesta. Landskapet her var utrolig. For et skaperverk!

Dette er bilder fra en liten del av utfluktene vi har vært med på. Tenkte jeg skulle ta med et bilde fra "hver" utflukt, men da hadde det blitt bok i stedet for. 

Matt 7.7: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, og det skal bli lukket opp fore dere..

Så går jeg rundt et palmetre, igjen..

Tiden gikk, vår ble sommer, og jeg endte opp med valget mellom sambandsbataljonen i indre Troms eller bibelskole i Kenya. Rått parti. 1-0 til Kenya. 

Jeg har hatt en fantastisk uke med snorkling, dykking, vindsurfing, bading og masse sol. Altså lite som minner om tradisjonell norsk julefeiring, men for gå for i år.. Nå har vi noen rolige dager i Nairobi før det bærer av sted til Arusha, Tanzania..

Kjartan goes camel...

Billig moro..

Gøy med undervannskamera!

Dykkerinstruktør. Og ja, jeg og dykka! 

Akkurat gjennomført vårt første dykk. Fantastisk opplevelse.

Vi sitter en gjeng på Rafiki Hotel i Makutano, Pokot. Vi har nettopp bestilt chicken and chips, og heller ned en kald cola mens vi venter. Måltidet koster ca. 200 khs (20 kr), med drikke. Omtrent det like mye som kelneren har tjent etter 12 timer på jobb, som er en vanlig arbeidsdag. Jeg bestiller en cola til, den koster 25 khs.

"Restauranten" hadde aldri blitt godkjent av mattilsynet i Norge, men her i Makutano er den en av de få stedene vi hvite drister oss til å spise. Vi syns maten er på grensa til gratis. De fleste utenfor, på gata, tenker ikke tanken en gang.

På beina har jeg et par sandaler jeg kjøpte i Norge for noen år siden, tror de kostet 300 kr, eller 3000 khs. Og så har jeg på meg United drakten, den er dyr. Kostet 600 kr, eller 6000 khs. Eller en god månedslønn for kelneren om du vil. Kelneren smiler bredt når han ser drakten. Han heier også på United. Vi slår av en prat om sesongen så langt, hvem som er best av Rooney og Berbatov og ikke minst hvor ufattelig kjipt det blir dersom Liverpool faktisk vinner Premier League i år. Jeg forteller om når Brann vant tippeligaen i Norge, og sier at det nesten blir det samme. Men det er heldigvis 44 år til neste gang. Han ler, og sier han forstår. 

Utenfor sitter 4 gategutter. De er sultne. Sikkert mer sulten enn jeg noen gang har i hele mitt liv. Jeg kjenner alle 4. Har sett de før, sparket fotball med dem sist onsdag da vi var hos gateguttene i kirka. De kom alle sammen, de får gratis mat der. Og såpe til å vaske seg i elva. Lurer på om de har spist siden da…  

I kirka får de høre om Jesus, og at han bryr seg om dem. At han døde for deres synder. At han er glad i dem, også når de stjeler for å få penger til lim, slik at de kan glemme hverdagens smerte. Sikkert vanskelig å forstå. At noen bryr seg. Her i Makutano er det i hvert fall ingen som bryr seg, utenom kirka på onsdager og søndager. Kirka har ikke penger til å bry seg oftere, selv om ungdomsarbeideren så gjerne ville gjort mer. Han har forresten ikke fått lønn på lenge, men han kommer likevel. 

I Kirka en onsdag...

Et varmt måltid,gratis. Jesu frelse er også gratis. Det handler bare om å tro.

Resten av chipsen smaker ikke like godt. Den får en bismak av urettferdighet. Jeg blir lei meg, nesten på gråten. Men det er det ingen som ser. Heldigvis. Jeg kjøper 4 ndazi, en slags småkake. Den koster 20khs stykke. Det blir 80 khs, 8 kroner. Gateguttene jubler av glede, ekte glede.

Jeg får litt bedre samvittighet. For en stund.. 

Bildene er fra gatebarnarbeidet i Makutano. Mange av guttene har småjobber, de løper ærend. De lille de tjener bruker de på lim som sniffes. Mange bærer synlige preg på hva limen gjør. Men de vet ikke bedre. Menneskene som jobber med gatebarn i Makutano har en visjon: " Makutano uten gatebarn". Denne visjonen kan bli virkelighet, takket være kirka. Ellers Jesus om du vil.

Men igjen, det mangler penger....

Da var to uker i Nairobi unnagjort, og vi vender blikket mot Pokot! De neste 5 ukene skal vi nemlig reise rundt i Pokot, og se hvordan misjonærene jobber. Vi har nå vært veldig "beskyttet" fra det meste på tomta i Nairobi, dersom en ser vekk for et og annet kirkebesøk i Kawangware og Kiberaslummen.

Nå er tiden kommet for å bo på landsbygda, og det de fleste tenker på som de virkelige Afrika. Sannheten er jo at Nairobi er like mye Afrika, som Pokot, men det passer liksom ikke helt inn med høye skyskrapere og store kjøpesentre i vårt bilde av Afrika. I Pokot har vi vært rykter om sporadisk internett tilgang, så det kan nok bli en stund til neste innlegg. Men det vil vise seg.

Oppholdet så langt har vært utfordrende, travelt, passe varmt, men aller mest utrolig gøy.


Vi har vikeplikt, og kyrne forkjørsrett..


Henrik synes 5 timer på kirkebenken er nok. Men Henrik er tilpassningdyktig så det holder, og som dere ser har kroppen formet seg etter kirkebenken. Henrik går fremdeles litt skeivt.


Kjartan med venner i Kawagware.



Litt av Kiberaslummen. Dårlig bilde..


Vi traff Pomba her en dag. Han hilser og sier:"Hakuna Matata!", Timon var på pr-oppdrag i Kongo.

Og et tilstutt et lite skråblikk. I dag kjøpte jeg myggspray. Jeg kjøpte myggspray fordi vi skal til Pokot, og i Pokot kan det være malaria. Myggsprayen kostet 1250KHS, noe som tilsvarer 105NOK. Til sammenligning er en normal dagslønn her i Kenya 200KHS. Sett i fra mitt ståsted koster en colaflaske 17KHS, altså 1,5NOK. Jeg kunne kjøpt 73 colaflasker for samme prisen som den hersens myggsprayen!

Vær så snill, noen, fortell meg logikken?!

Tiden går ikke i Afrika, den kommer. For noen er dette irriterende, andre synes dette er helt topp. Jeg tror jeg vil sitte på gjerdet, og bare observere en stund til før jeg bestemmer meg hva jeg synes om dette. Når en selv skal nå noe, men av forskjellige årsaker ikke makter å dukke opp på tiden er det liksom helt greit, så lenge det er innenfor rimelighetens grenser. Dersom en selv er på tiden, men de en skal møte ikke kommer kan det igjen være en smule irriterende.

På fredag var vi på en barneskole i Kawangware-slummen. Jeg tror jeg kunne gått i flere dager og observert hvordan folk lever i slummen. Det som første slår meg er at det ligner en maurtue, da det er så ufattelig mange mennesker overalt. Noen prater med gamle kjente, andre prøver å selge noe for å tjene til livets opphold. Mange går skikkelig kledd, smiler og ser ikke ut til å ofre en tanke på at de bor i det vi definerer som slum. Andre sitter i grøfta med tomme blikk, skitne klær og tydelig rusa på et eller annet. Livet er hardt for mange, og arbeidsløsheten stor. De som har jobb tjener umenneskelig lite, men lite er bedre enn ingenting.

På skolen, som består av noen store skur av bølgeblikk, er fulle med blide, ivrige barn med en enorm appetitt på å lære. Alle følger ivrig med på hva læreren sier, men det blir fryktelig vanskelig å konsentrere seg da det kommer en gjeng solbrente hvitinger inn døra. De sitter klassevis, tett i tett. Det er ikke mer en et par meter mellom hver klasse. Lydnivået er høyt, og hele klasse svarer unisont på det læreren spør om. En av elevene blir plukket ut av
læreren, og skal telle fra 1-20 på engelsk. Tallene står på tavla foran den lille, herlige pjokken. Når han er ferdig roper heler klassen taktfast: "You're the best". 

Samtlige klasser har pugget bibelvers, dikt og sanger og framfører dette for oss. Men det virker som om det er viktigere for lærene, enn elevene. Etterpå slippes hele gjengen til lek og moro. Vi har ringleker, kaster frisbee og sparker fotball i to timer i den steikende sola på en stor åpen plass. Ungene er i hundre, og ser ut til å ha det alle tiders! Det samme gjelder for TeFT gjengen. Da er det tøft å tenke på at noen kanskje ikke har et hjem å gå til etter skolen.

Lørdag tok vi turen til Nairobi Animal Orphanage, eller noe i den turen. Forventingene er relativt høye, men vi får fort følelsen av å ha gått på en aldri så liten smell. Dyrene står i små innhegninger, og ligger dønn i ro og sover. Vi burde kanskje ha tenkt oss dette på forhånd, men vi følger nå lydig guiden rundt mellom burene og hører han si f. eks "that is a leopard, it can be dangerous for humans".. Du sier ikke det. Jeg drister meg til å spørre om det er mulig å klappe noen av dyrene, og BINGO! Vi blir ført inn gjennom en port hvor det står "staff only", og her får vi holde 2 mnd gamle gepard unger. En magisk opplevelse for en som har vokst opp med globus 2.

Søndag var vi på to gudstjenester. En for gategutter og en vanlig. Den første er for gateguttene og skulle starte klokken 8. Vi er ute i god tid, men ingen gategutter kommer før rundt 9.30. Flere er tydelig ruset, og det er preget av et hardt liv på gata. Det er ikke vanskelig å være takknemlig for hvor godt vi har det i Norge, når en ser hvor hardt livet kan være for noen. Neste gudstjeneste begynner nokså presis 10.00 og blir en rik opplevelse. Noen av ungdommene som er med og hjelper til i kirken synger et par sanger som de har skrevet selv, til stor begeistring fra publikum.


Disse karene leverte en aldri så liten konsert.

Vi avslutter dagens program med etiopisk mat som består av sure lefser, sterkt krydret kjøtt og saus. Maten får svært variabel kritikk. Og de fleste er vel i tvil om dette var noe som fristet til gjentakelse.

Konklusjonen må vel bli at det har vært en fantastisk helg i Nairobi.

Over og ut!

Ingen blogg uten bilder:


Ingunn med venner. På vei til skolen i slummen


Bilder lyver ikke. Sonja er fornøyd med dagen så langt.


Løver i bur har begrenset underholdningsverdi. Sånn er'e bare. Jeg tror løven synes det samme om turister som ikke kan spises..


Sebra eller turist? Litt greit med høye gjerder likevel...


Litt  valuta for pengene. Geparden tenker nok:" prøv å hold meg slik som dette om et halvt år du..."


Henrik er blitt "stuevarm" i Nairobi... Ihvertfall varm...

Klokka er rundt midnatt, Henrik, min kjære romkamerat sover tungt og mumler et og annet i søvne. Gjestehuset her i Nairobi er underlig stilt, og bare en og annen løshund som bjeffer i det fjerne bryter stillheten. Jeg så akkurat gjennom min egen blogg, og ser jo at jeg lovte å legge ut bilder. Det er mye lettere sagt enn gjort, da internettet virker å ha stått opp på feil på fot, på feil side av senga og ikke minst helt på feil tid av døgnet.. Men det er da også litt av sjarmen med Afrika.

De siste dagene har vi vært på skolen, og det er, tro det eller ei, helt topp! Undervisngen er utfordrende og svært lærerik. Onsdag var en gjeng i Kiberaslummen, og vitnet og sang på kvinnegruppe for kvinner med HIV/AIDS. Her var mange sterke inntrykk, og neste onsdag er det min tur sammen med resten av gruppa som var igjen her på tomta. Jeg gleder meg, men gruer meg litt på samme tid også. Det blir nok et knallhardt møte med virkeligheten! Alle lever ikke slik vi gjør hjemme i Norge... 1,2 millioner MENNESKER lever i slummen. Foreldreløse barn, sykdom og matmangel er realiteten for mange.

Ellers har vi vært på bruktmarked og gjort flere gode, og mindre gode kjøp. Her selges nye klær, og pent brukte klær til en svært overkommelig pris. Ihvertfall dersotm en gidder å prute lenge nok. Ellers har vi spilt volleyball, badet, jogget og bare sugd til oss alle inntrykk som suser forbi og det er ikke få!

Under kommer noen bilder fra oppholdet så langt!


Her er lesesalen vår i Nairobi. Noen bedre?

Øystein Dypedal, vår egen kunnskapsminister, er SÅÅÅ fornøyd med lesesalen sin

 
Og SÅÅ glad er jeg når vi er ute på tur..


På veg til Villa Vega


Svært sint..


Jostein Holmedahl. Et fantastisk menneske..

Og med det sier jeg god natt.